Haraball

Neste morgen våknet vi med et brak av at vår eneste engelsktalende medpassasjer kranglet med bussverten på spansk. De hadde visst glemt å stoppe på vår stasjon, og nå var vi midt i ødemarken, og de ville helst ikke slippe oss av. Etter mye om og men ble vi satt av midt i ørkenen ved en tollpassasje. Så stod vi der da, klokken seks om morgenen, med sekken på snei og hundrevis av kilometer av sand på alle kanter. Etter å ha ventet lenge på en påstått buss satte vi i gang med våre beste haiketriks. Ikke lenge etter fikk vi haik av en lokal familie direkte til hostellet. Ting ordner seg alltid! Men som vi har sagt uttallige ganger; hva er oddsen??

Dagen ble tilbrakt med verdens beste private guide der vi så på de berømte Nascalinjene. Nascalinjene er en samling på over 300 geoglyfer som ligger i Nascaørkenen i Peru. Det befinner seg i et ekstremt tørt område og strekker seg ut mellom byene Nasca og Palpa. Linjene ble laget av den gåtefulle nascakulturen mellom år 200 og år 600 etter Kristus. Linjene danner mange slags mønstre. Disse mønstrene forestiller blant annet en kolibri, øgle, edderkopp og en ape. Selve bildene bare kan ses ovenfra. Derfor gikk det flere år før man oppdaget at linjene dannet bilder. Det gjettes på at nascaindianerene lagde bildene til gudene de tilba, men ingen vet helt sikkert. Vi så noen av de bildene det er mulig å se fra tårn og et fjell, siden det å fly over var ekstremt dyrt.

Vi var også å besøkte en gammel oppgravd kirkegård med lause bein og mumier overalt. Det var utrolig spennende og guiden sparte ikke på mystiske forklaringer/skrønerJ Anbefales!
Neste dag reiste vi en to timers busstur inn i ørkenen til en deilig oase som heter Huacachina. Her hadde vi avtalt å møte guttene vi var sammen med i Chivay. Dette stedet var et lite paradis mellom de største sanddynene vi har sett. Dagen ble tilbrakt ved bassengkanten før vi var klare for sandboarding på ettermiddagen. Dette var utrolig gøy! Vi kjørte berg og dalbane med bil i anden og ble satt av for å surfe ned noen enorme bakker på sandbrett. For Ann Helen ble det litt knall og fall med skrammer og bristet halebein(AU!) Men man må regne med litt svinnJ
Neste dag ble brukt til fest med våre nye venner. Og når vi sier dag, så mener vi dagJ En herlig dag og kveld med herlige folk! Men akk så slitne man kan bli… Og blir man ikke sliten av sol og Pisco, kan man alltids bestige gedigne sanddyner til fots.. Det var dette Therese gjorde i de sene nattetimer..

Dagen etter fant vi ut at verken kropp eller sjel orket mer av livet i oasen. Vi pakket sekken og ble med vår nye hollandske venn Karin til nasjonalparken i Paracas. Her bodde vi i en nedlagt rønne med stråtak med hull og senger som falt sammen på natten, for ikke å snakke om madrasstyverier. I nasjonalparken kjørte vi båt og så på digre sjøløver, pingviner, millioner av fugler(ja, faktisk! Og AH var nesten ikke redd!!) En flott opplevelse!
Samme dag gikk turen tilbake til hovedstaden Lima. Dette var Valentinsdag så dette måtte jo feires! Vi tre spiste romantisk middag med Pisco sour og fant oss en flaske rom som vi tok med til hostellet. Det ble en haraball kveld med mye dansing, bilder og fjåsing! Det er godt å ha en jentevenn igjen!

Med oss i reisefølge har vi nå vår nye sønn Coquino. Et juletre som vi ble adoptivmødre for kvelden før. Coquino har vært ute og reist med to hollandske gutter i to måneder og nå er det var tur til å ta ham med videre. Han har egen profil på facebook og planen er at han skal reise verden rundt.